aninee

"The fear of falling in love." 

Den følelsen. 

Hvis du uansett ikke har tenkt til å la meg finne ut av deg, kan du bare la meg være, fordi dette her tar livet av meg. Jeg håper du forstår at til og med ikke jeg kommer til å være her for alltid. Jeg tror det er det du tror, men det er ikke tilfelle. Jeg er ikke her bare når du trenger det. Jeg er ikke her bare for din skyld. Jeg er her for min skyld. Du hadde med glede fått lov til å kaste bort tiden min hvis du synes jeg var bra og alt det der, men det tror jeg ikke du synes. Dette her går en vei, det gjør det, og det er smertefullt. For meg, vel å merke. Jeg kunne ønske du følte noen ting i det hele tatt. Samme hva. Bare noe. Jeg liker deg så mye at det gjør vondt, og jeg liker deg ikke, bare at det gjør også vondt. Kaos? KAOS. Ja.

The broken clock is a comfort. It helps me sleep tonight. Maybe it can start tomorrow, from stealing all my time. And I am here still waiting, though I still have my doubts. I am damaged at best, like you've already figured out. I'm falling apart, I'm barely breathing, with a broken heart, that's still beating. In the pain, there is healing. In your name, I find meaning. So I'm holding on, I'm holding on, I'm holding on, I'm barely holding on to you.

Lifehouse ? Broken

Jeg vil så fryktelig, fryktelig gjerne bare avslutte dette nå. Jeg skulle ønske jeg klarte å gjøre alt det jeg sier til meg selv at jeg skal, alt det jeg sier til meg selv at jeg burde. Det er mye jeg burde. Det er mye jeg burde sagt, mye jeg burde gjort, mye jeg burde turt. For da jeg stoppet istad... Da jeg stoppet i stad og kjente vannet trenge inn i skoene mine, evige sletter og trær rundt meg, og svart himmel i ett med alt samme, da ble verden så stor. Verden ble så stor, og jeg ble så liten i alt sammen. Og jeg tenkte at selv om dette er evig, så er ikke jeg det. Hvorfor skal jeg bruke opp tiden min på deg? Hvorfor skal jeg bruke opp de få timene jeg ikke ser deg til å tenke på deg? Hvorfor skal jeg bruke tiden på å gruble over deg, ønske at du var i nærheten? Det er fordi jeg ikke klarer å stoppe. Det er fordi av og til, i noen øyeblikk, er alt fint. Og da er det så fint at jeg glemmer alt det som stort sett bare er dumt.

Jeg vil ødelegge dette. Jeg vil ødelegge det, og jeg vil ikke ødelegge det. Jeg vil ødelegge det fordi det ikke er bra for meg. Fordi det gjør meg svak, det gjør meg redd og trist...eller, ikke trist, men det gjør meg tung. Jeg går med noe på skuldrene, til enhver tid, 24 timer i døgnet, uten om de timene jeg sover, og det er ikke så mange lenger, det heller. Jeg vrir meg, tenker, smiler litt, drømmer, og plutselig er det blitt morgen, og først da, først da kjenner jeg hvor mye kroppen trenger å sove. Den skriker høyt, hodet er tungt, og øynene... De er bare et kapittel for seg selv. De lever sin egen verden. De er blitt sårbare og slitne. De er døren til sjelen min, og jeg vet at du klarer å åpne den døren hvis du vil. Ikke at jeg egentlig er redd for at du skal ville det, men likevel... Hvorfor deg? Hvorfor akkurat deg? Du er så feil, og så riktig.

Istad ble jeg nødt til å kjøre meg en tur, finne en helt tom parkeringsplass og bare stå der. Fem minutter? Ti? Jeg vet ikke. Jeg husker ikke en gang om det var noen lyder i bilen. Hadde jeg musikk? Det var helt mørkt rundt meg, og jeg måtte bare stå der en stund for å puste. Lukke øynene, la kroppen hvile så mye som mulig. Men alt er bare stress. Skyggen min jager meg, og jeg må løpe for at den ikke skal ta meg igjen. Den presser meg til noe jeg ikke ønsker å gjøre. Den presser tiden framover, hele tiden, og plutselig har det gått tre og fire uker, og ingenting har skjedd. 27 dager. Vet du hvor mange sekunder det er? Det er 2332800 lange sekunder. Over to millioner sekunder. Og jeg tenker at det ikke er mulig. Hva har jeg gjort med alle de sekundene? Ingenting. Jeg har ikke kommet noen vei, eller har jeg det? Har vi det? Tar jeg stegene alene? 

Dette blir bare rot, og det er fordi alt i hodet bare er rot. Det er ikke skyggens feil, det er ikke tidens feil, det er ikke noen sin feil. Det finnes ingen å skylde på, det finnes ingen som vet, det finnes i teorien ingen som kan hindre meg fra å gjøre det jeg burde gjøre. Det er kanskje det som er verst. Det var altså det som slo meg da jeg var kommet til mitt femte minutt på de evige slettene og kjente at det iskalde vannet hadde tørket på føttene mine. Jeg rakk ikke å tenke at jeg kom til å bli syk, det var ikke plass til å tenke det. Det blåste rundt meg, og hunden vimset og vimset, tygget på noe som den antakeligvis ikke burde hatt i seg, og jeg bare sto der. Alt det som skjedde der, det angikk liksom ikke meg. "Du er så svak. Du er så utrolig feig. Du burde gi alt, du burde satse alt nå. Hvorfor venter du? Hvorfor venter du til i morgen eller uka etter der?" Jeg vet ikke. Jeg vet ikke. Jeg er livredd.

Jeg vil bare sove litt. La meg sove.

"Vi er ikke så kompliserte, og heller ikke så dumme at vi ikke skjønner når noen er interessert."

Kom igjen. Jeg vet at du vet.

Herregud. Dette ble så feil. Alt ble så feil. 3 uker. 3. uker. Jeg hadde den beste følelsen. Jeg måtte ut og løpe i regnet fordi jeg ikke klarte å sitte stille. Jeg måtte gå rundt i leiligheten, trekke inn alt sammen, kjenne alt sammen, memorere alt før det forsvant. Jeg måtte ta meg sammen for ikke å smile da jeg satt ved middagsbordet. Jeg måtte spise all maten fort, fort, og gå fra, for ellers ville de spørre, de ville forstå. Hele kroppen bare... når jeg skriver det, når jeg tenker på det, så blir hele kroppen helt lett, og hendene blir klamme. 

Men nå, idag, og egentlig de siste dagene, har jeg tenkt at alt bare må være fiksjon. Det har aldri skjedd. Det har aldri skjedd, det er ikke mulig. Det er så nærme, så nærme at jeg husker hver minste lille detalj, og samtidig så langt bort. Jeg forstår ikke hvordan det kan føles sånn. Jeg forstår ikke hvorfor jeg må føle sånn. Alt forsvinner. Nå, idag og i morgen og dagen etter det. Alt blir borte, og jeg har ikke noe håp lenger, slik jeg hadde. Slik jeg hadde inntil i går, eller var det kanskje dagen før det? Jeg vet ikke, det er ikke så viktig. Håpet er borte, som alt annet, og jeg er så tom inni. På en måte er det kanskje bra, tenker jeg. At vi, eller ikke vi, men jeg, setter en stopper nå.

Jeg lar deg forsvinne. Jeg kommer til å gjøre det. Jeg kommer til å stenge meg inne, igjen. Trekke ned rullgardinene foran øynene. Bli helt stille, la øynene møte alt annet enn dine. Det er ikke godt. Det føles ikke noe godt når jeg tenker på at det er dette jeg må gjøre for å overleve. Og det føles ikke noe godt å vite at du er en person som kommer til å la meg falle. Du kommer til å la meg glemme deg, miste deg, miste alt det som faktisk, innerst inne, er bra. Inni meg skriker en stemme om at hvis det er en gang jeg ikke skal gi opp, er det nå. Den skriker at jeg må sjanse, åpne meg, slippe alt sammen ut og la det briste eller bære. Men jeg er for sterk for stemmen. Eller, jeg er for svak for stemmen. Jeg er for svak til å høre på hva den der inni sier til meg.

Du gjør meg så latterlig svak. Jeg vil ikke det, skjønner du.

Du vinner alltid, og jeg hater det.

Den følelsen. Ingenting faller på plass. Alt faller i grus. Jeg er helt lammet, bare ligger her, hele tiden. Hele. Tiden. Jeg vet jo at det ikke kommer til å være sånn for alltid, men akkurat nå, idag, og i går, og den neste uka og kanskje måneden... Jeg tror det jeg lider av kan kalles vondt i hjertet. Det er bare det, liksom ikke noe alvorlig, men likevel. Det setter meg så sinnsykt ut av spill.

Ærlig talt, du gir meg helt feber. Smilet ditt gir meg feber. Jeg fryser alltid, men nå står vinduene på vidt gap. Dynen ligger ved siden av meg om natten. Jeg er tom inni meg, samtidig som jeg ikke er det. Selv om kroppen min aldri noensinne har vært fylt av så mye følelser, er jeg helt tom. Jeg går med en konstant uro inni meg. Eller, kribling? Jeg vet ikke. Jeg sover ikke om natten. Jeg sover ikke fordi hjertet mitt ikke slår sånn som det skal. Jeg ligger der, på siden, på ryggen, på magen. Jeg ender alltid på magen. Men jeg kan ikke lukke øynene, for da føles det som om hjertet stopper i ett, to, tre sekunder, før det begynner å slå igjen. Og det skjer hele tiden. Det skjer når jeg glemmer meg, og lukker øynene, fordi jeg er så trøtt, jeg er så forferdelig trøtt, jeg trenger å sove, og så får jeg helt panikk. Jeg setter meg opp i sengen og stirrer ut i mørket, kjenner at føtter og hender er klamme, og at hodet er tungt og lett på samme tid. Det er så ekkelt. Du burde vært her nå, tenker jeg hele tiden. Hele tiden.

Riktig nok er jo hjertet mitt faktisk ikke helt friskt fysisk sett, men jeg er sikker på at du gjør det enda svakere enn det allerede er. Jeg har sett det på ultralyd, hjertet altså. Sett at det dunker, liksom. Jeg stirret på det, stirret bare på hjertet som dunket og dunket. Hjertet, som ligger der inne, det mest verdifulle organet, så utrolig beskyttet, men når det kommer til stykke: så ufattelig sårbart også. Det skal ikke så mye til før noen klarer å lage en liten rift der inne. Det går over tid, på en måte, og så plutselig en dag forstår du at det har skjedd. At det er en rift, et sår, en liten strek. Det dunker fortsatt, men det er ikke det samme. Det er ikke det samme lenger, fordi du vet, jeg vet, at du har lurt deg inn. Og laget sår. Og bare... blåser i det. Det er jo ikke din feil, det er jo min feil. Og samtidig er det så veldig, veldig din feil. For du vet av en eller annen merkelig grunn akkurat hvilke knapper du skal trykke på til enhver tid. Egentlig gidder jeg ikke mer. Jeg gidder ikke bare være en som vil ha deg. Det holder ikke.

Herregud, du gir meg feber. Og den aller beste følelsen. Shit.